Margjit gjeng i lio nor
ho blæs i forgylte honn
høyrer 'a Jon i Vaddelio
det aukar honom sorg.
-Det var mi å alli di
som jala her under lio -
Eg sill' gjeva ut hest og sål'e.
venast i lunden gjeng,
var du Margjit så glad i meg,
som lauvet i logjen brenn
Høyrer du Jon i Vaddelio,
du må inkje tala så;
eg skò hava Targjei Risvollo,
eg må meg sjølv inkje rå.
Dei låg i hop den sumarnotti
innmed kvòrannans side,
notti lei og soli kom,
dei skjuldes med sorg og kvide.
Dei låg i hop den sumarnotti
oppå kvòrannans arm,
notti lei og soli kom,
dei skjuldes med sorg og harm.
Heimte kom Margjit fruva,
ho klappa på durakinn;
statt upp Kristi terna mi
du slepper meg fulla inn!
Til så tala ho Kristi terna,
av ordi bleiv ho vreid;
Det sømer ingjo jomfruve
å gange på skogjen ei.
Eg for vilt på viddan hei
ikringum en dvergestein
rår no Gud fyr minne færen
eg ha' snær 'kje hitta heim.
Høyrer du det, du Kristi terna;
du tar'kje mine sorgjine auke;
du hev'kje sett din fø'esdagjen
sveipt'e i heljelauk'e.
Det var Targjei Risvollo,
kom seg ri'and i gård,
ute sto ho Kristi terna,
ho blidt honom fagnar då
Om tala unge Targjei,
Han studde seg på sit sverd;
hòre er no Margjit fruva
som skrøyte sko minne ferd?
Till svara Kristi terna
- ho toss vera stadd i vande:
du er' kje laga, rike Targjei
til brudgom med Margjit stande.
Dé gange i stoga, dé brudemennar,
dé drikke mjød av skål!
eg vil meg i høgeloftet
å høyre på hennar mål!
Så breidde'n upp dei dynune
både gule og blå
Blei han vare to vene sønir
på kvåre armen låg.
Høyr du Targjei Risvollo,
du gjere de eg be'e deg:
vil du no lata kristne
desse tvei Drenjgin' fyr meg?
Ja, eg skò lata kristne dei,
Eg drygjer inkje lenge,
Og ingen skò få det vita,
Fyrr dei er tvei vaksne drengjir
Targjei let'e seg kvende kle
Med bån under kvåre hende;
Det var Mrgjits støsste gle'e
At ingen Targjei kjende
Targjei stende under kyrkjeveggje,
med drengjine moldi båre
så var det honom inna kle'es
som eggjine holdi skåre.
Høyrer du rike Targjei,
hot eg spørje deg må;
Hór gjorde du av bonni dei
som eg fødde i gjår?
Høyrer du Margjit fruva,
Du bere ingjo kvide:
Presten i løyndom kristna dei,
dei sova i moldi vigde.
Ven'e var no hesten den
han sjave Targjei rei,
endå venare gangaren
han akta sinne møy.
Det varTargjei Risvollo,
reiste med sorg og sut;
laus løyp'e brurehesten
etter Risvollo ut.
