Lørdagsbarn

Æ så dæ Når angsten tok tak Og viska bort ordan Stillheten knuga så vond og tung Æ var så liten Så svak så ung Følt smerte Bak ei låst dør Lydløse skrik gjennom veggen Med øyan igjen så æ enda mer Bibelen sa Du får hjelp når du ber Lørdagsbarn stille stille på kne Lørdagsbarn prøve prøve å be Lørdagsbarn vente På lyden av liv Lørdagsbarn stille stille på kne Du bekjent Det du ikke hadde gjort Vart tilgitt for ugjorte synda Ei elv av sorg for gjennom mæ Så redd, så redd så gla i dæ Stillheten verka som sår Sekunda var lengre enn tima Endeløs natt vart aldri til dag Ingen pust i natta Ingen hjerteslag Lørdagsbarn. Barndommen er et fengsel man ikke kan flykte fra, Den dommen man ikke kan appelere