Hvert Sandkorn Og Hvert Strå

I den natta æ bekjenne, i den timen æ går fortapt Når ei elv av tåra skylle bort alle drømma æ har skapt E det en døende stemme i mæ som prøve å nå ut et sted I kamp mot den mørke stillheten som har tvunge mæ i kne Æ kjenne ingen trang til å sjå tilbake på alle feil Æ ser et mønster av hendelsa æ må knuse som et speil I øyeblikkets raseri e det et anna mønster å sjå I løvbladet som skjelv, i hvert sandkorn, i hvert strå Å, grådighetens blomster og ugresset fra i fjor Ligg som et kvelende teppe over alt æ håpe og tror Solas stråla dem slår ned på tidas trappetrinn Av forfall og av tomhet og døyve smerten min Æ nærme mæ døra til fristelsan med nølende skritt Og hver gang æ ser inn i flamman så høre æ navnet mitt Og seiner på mi reise begynne æ å forstå At nå'n har telt hvert hår, hvert sandkorn og hvert strå Gått fra rennestein til rikdom i ei natt så tung og trist I en sommerdrøm så vill og gal, i et vinterlys av frost I ensomhetens bitre dans, åpenlyst eller gjømt I det knuste speilet av uskyld på hvert ansikt æ har glømt Æ høre evige fottrinn, lik båra som rulle sæ Iblandt når æ snur mæ e det nå'n dær, iblandt e det bære mæ Æ sveve mellom liv og død og æ sveve i det blå Som hver spurv som fell til jorda, som hvert sandkorn og hvert strå