MIN BARNDOMS LI
Helge Juva
Jeg har med folk som tror jeg er en drømmer
Og uten tvil har de vel rett i det.
Hva annet kan en bli når alt en elsker
Fra barndomstider er så langt avsted.
Mitt liv var solskinn over grønne daler,
Med blomsterprakt utover eng og vann,
Det var mystikk i skogens dype saler,
Hvor trollet gråt og tusen fugler sang.
Den lille elv som lik et sølvbånd vevde
Sitt mønster inn, var fylt av poesi.
Ja, alt som lekte, rørte seg og levde,
Det fyller drømmer om min barndoms li.
Nå savner jeg den lille sang fra skogen,
I byens larm, maskiners dystre kor,
Og så jeg lengter hjem igjen til plogen,
Den som min far har kjørt i fedres jord.
Og ofte ser jeg meg i fantasien,
Stå med et spett og bryte sten og ur.
Å svinge spaden eller gå i lien,
Og kjenne meg i takt med fri natur.
Jeg har et håp, en solskinnsdag om våren,
å vandre langs en blomstersmykket sti.
Kan hende når jeg våkner opp en morgen,
Er jeg tilbake i min barndoms li.
(Skrevet etter lytting. Korrigèr
Hvis feil. Mvh. Unni Bergheim Hoel)
