Omkring tiggeren fra Luossa satt alt folket i en ring
Og ved leirilden hørte de hans sang
Og om vagabønder, tiggere og mange vakre ting
Om sin lengsel sang han hele natten lang
Det er noen bak om fjellet, bak om blomstene og sangen
Det er noen bak om stjernen, bak det varme hjertet mitt
Hør hvor noen går og hvisker, går og lokker ømt og ber meg
Kom til oss for denne jorden den er ikke rike ditt
Jeg har lyttet til stillferdige bølgeslag mot stranden
At det ville havets lyder ble jeg skremt
Og i tanken har jeg hastet mot de formløse land
Der det kjæreste vi kjenner skal bli glemt
Til en vill og evig lengsel fødtes vi av mødre bleke
Av fortvilet fødselspine steg vårt første livsens bud
Vi ble slengt på fjell og sletter for å tumle rundt å leke
Og vi lekte elg og løve, fugler, tiggere og Gud
Satt jeg taus ved hennes side hun hvis hjerte var som mitt
Stelte hun med myke hender ømt vårt bo
Hørte jeg mitt hjerte rope: Det du eier er ei ditt
Og jeg førtes bort av ånden og til ro
Det jeg elsker det er borte svunnet hen bak mørke strender
Og den vei jeg går er høy og ren og klar
Og jeg lokkes midt i larmen til å løfte min hender
Ta all jorden bort, jeg ber om, det vil intet menneske ha
Følg meg broder bak om fjellet, med de stille svale floder
Der hvor havet sovner langsomt mot den blomsterkledte kløft
På et sted der bak om himmelen finns mitt hjem der er min moder
Midt i gull omspunnet tåke i en rosenkappe rød
La det svarte salte vannet kjøle feberhete kinner
La oss være langt fra livet innen morgenrødens glød
Denne verden var meg fremmed, en uendelighet av timer
Vil jeg alltid for min uro der hvor kjærligheten dør
Ved en stenet stille havstrand står en port av tunge steiner
Det finns hvile der og trette menn får ro
Aldri hørtes slike sanger, aldri lyste slike flammer
Han var tiggeren fra Luossa, får i saligheten bo
