Hun fødtes en høstkveld i skogen
i skjær av et flammende bål.
Velsignet av fantefolks eder
i lyset av blinkende stål.
Hun svøptes i fattige pjalter
og sovnet inn hos sin mor
mens leiet var redet av mose
og regn på den høstkolde jord.
Da solen forsvant gjennom baret
var Fant-Sonjas mor sovnet av.
En svarthåret mann og en unge
var følget til fantkvinnens grav.
Så vandret de to mot sin skjebne:
Han dreptes i slagsmål en vår,
men Sonja fikk lov til å leve
og så fikk hun bygdfolkets kår.
Årene gikk hun ble voksen
og Kristus hun lærte og tro.
Av husbondens sønn ble hun elsket,
mot livet hun lekte og lo.
Men jaget ble hun uten skånsel
fra lykken i husbondens hus.
Til glede for presten og folket
falt Fant-Sonjas gleder i grus.
Hun døde forslått av den lykke
som bygdfolkets kår henne ga.
Og barnet hun bar under hjertet
fikk hvile i Fant-Sonjas grav.
