Det var så rask en sjøgutt med friskt og freidig mot
Hans lyse lokker flagret der han på dekket sto
Han tenkte mest på hjemmet og på den venn han har
Og titt han så på ringen sin som han på høyre bar
At jenta hadde sveket det visste ikke han
Som stadig hadde seilet om fra land til fremmed land
Men da han leste brevet i det hun sier så
Utvelg deg nå en annen venn meg kan du ikke få
Men da han leste brevet han ble som døden blek
Å Maria, å Maria var det da blott din lek
Er du som skum på bølgen da vil jeg ingen tro
Da har du helt forstyrret mitt hjertens fred og ro
Han satte seg på dekket i tankens grubleri
Den raske sjøgutt sukket min lykke er forbi
Skal jeg den byrde bære, å nei den blir for tung
Jeg må nok søke døden enskjønt jeg er så ung
Den stolte sjøgutt speilet seg i det klare vann
Skal jeg da aldri mere få se mitt fødeland
Han kastet seg i dypet mens havet virvlet rundt
Og bølgen sakte hvisket: Hans liv var kort, men tungt
I lyse sommernetter får Maria ingen fred
Hun seiler rundt med båten omkring fra sted til sted
Hun sukker og hun gråter hun roper ømt hans navn
Men akk han svarer aldri han bor i dødens land
