En aftenstund før jul når solen har gått ned
Jeg sitter her alene under et stort tre
Og fuglene som kvitrer sin lyse glade sang
Har spist de siste smuler fra en vandrers gamle hand
Nå sitter jeg og drømmer om fordums juletid
I tankeflukten kommer jo de lyse minner fram
Den gang jeg var som andre i arbeid lek og sang
Den gode arbeidslønnen jeg til venner viste fram
De glade ungdomsåra ble plutselig revet bort
Med sykdom, sorg og smerte kan et liv forandres fort
Jeg savnet mine venner, jeg alltid ensom var
Men i den vesle stua ventet alltid mor og far
Jeg vandret ut i verden, jeg dro fra sted til sted
Jeg ville lykken søke for jeg hadde ikke fred
Men hver en dør var lukket, jeg nådde aldri inn
Jeg bitter ble og stille for det blødde i mitt sinn
På stier som jeg vandret jeg nå er kommet til
I kalde vintergater jeg vandrer som jeg vil
Men ingen kjenner mannen med skreppa på sin rygg
De bare står og hvisker slikt: Å Gud hvor han er stygg
Nå faller mørke skygger seg over bygd og by
Og julestjerna blinker stilt og hvisker søtt godnatt
Skal aldri mer jeg komme i lune stuen inn
Og møte en som smiler blidt og stryker ømt mitt kinn
En tankeflukt er over og natten faller på
Og nå så vil jeg legge meg og kanskje sove få
Når solen atter rinner på vandringsmannens vei
Da kvitrer alle fugler ja, de synger jo for meg
